Fado

Portugal, og Lisboa spesielt, er berømt for sine Fado, som feirer det portugiserene liker å tro er en unik portugisisk følelse kjent som saudade, noen ganger forklart som nostalgi for tapte ting. Denne melankolske nynningen ble en gang assosiert med de dårlige gamle dagene under Salazars diktatur, inntil en ny generasjon av stilfulle kunstnere pustet nytt liv inn i musikken, og førte den frem til et internasjonalt publikum, noen ganger fusjonert med moderne jazz.

Den første gruppen som fikk gjennombrudd var Madredeus. Vokalisten, med sin nifse sopranstemme, ble akkompagnert av akustiske gitarer og trekkspill. De fikk en lojal tilhengerskare i Europa og, overraskende nok, også i Japan. Selv Nelly Furtado (som har azoriske røtter) sier at hun er påvirket av Fado, noe som merkes på hennes album ”Folklore”, men også mer tradisjonelle fadistas, som Mariza, Dulce Pontes, Camané, Cristina Branco, Mafalda Arnauth, Misia og Katie Guerreiro har fått internasjonalt publikum. Mariza, med sin kjente flettede blonde frisyre, er kanskje den mest kjente av de nye Fado sangerene. Hun kommer opprinnelig fra Mosambik og regnes av enkelte som etterfølgeren av den legendariske Amália Rodrigues.